Fire tunfiskarter gyter i ett hav som seks land deler. Europa kjøper fangsten og setter mange av reglene den fanges under.

Konteksten

Seks land deler Coral Triangle: Indonesia, Malaysia, Papua Ny-Guinea, Filippinene, Salomonøyene og Timor-Leste. De undertegnet avtalen som ga regionen navnet sitt i 2009. Regionen er verdens sentrum for marint artsmangfold, og den er gyte- og oppvekstområde for de fire tunfiskartene som når verdensmarkedet: bonito, gulfinnet tunfisk, storøyet tunfisk og albakor. Det bredere vestlige og sentrale Stillehavet står for nær halvparten av verdens tunfiskfangst. Både fisken og flåtene krysser landegrenser, og derfor lar nesten ingenting ved dette fisket seg styre innenfor ett land.

Spørsmålet om selskapet

Én europeisk kjøper sitter i enden av den kjeden. Europa er et stort marked for regionens tunfisk, og gjennom importregler og sertifiseringsordninger en stor del av måten fangsten styres på. I mai 2026 fjernet handelsavtalen mellom EU og Indonesia tollen på 18 prosent på tunfiskfileter og 24 prosent på hel tunfisk uten mengdebegrensning, og åpnet tollfrie kvoter på 800 tonn hermetisk tunfisk og 5 000 tonn loins. Europêche, som representerer fiskerinæringen i EU, innvendte at avtalen utelater ILOs konvensjon om arbeid i fiskerisektoren, mens Indonesia leverer flere fiskere enn noe annet land. Kjøperens egen innkjøpsstandard ligger oppå alt dette, og den er den delen kjøperen selv rår over.

Det vi spør om her

Vi spør hva en innkjøpsstandard er verdt når fartøyet, omlastingsskipet og fabrikken ligger i hver sin jurisdiksjon og fisken krysser dem alle. Vi spør hvem standarden faktisk når: mannskapet på en fjernfiskebåt, arbeiderne i en fabrikk i General Santos, kystfiskerne som konkurrerer med en industriflåte. Og vi spør hva kjøperen vet om noe av dette, og hva den gjør med det den vet.